Å ha mat i magen og tak over hodet er de to mest elementære behovene et menneske må ha tilfredstilt, ifølge Maslow behovspyramide. Å få ha med seg bilen sin rundt er, om ikke en menneskerett, så i hvert fall grunnleggende for å leve et godt liv. Dette ifølge meg selv.
En regnværsdag i juni tikket det inn et godt hotelltilbud i mailboksen. Jeg var på vei til å slette mailen, da jeg registrerte at tilbudet var for godt til ikke å vurderes.
Det er mange av hotellkjedene som kjører tilbud når forretningsfolket tar ferie. Denne gangen var det Thonkjeden som lokket med rom fra 449,- per natt i sommerferien. Siden jeg er Thonmedlem og manglet noen bonuspoeng for å kunne ta ut en gratis natt senere, sjekket jeg raskt et av hotellene jeg ellers aldri ville vurdert på grunn av prisen. Og jaggu fikk jeg ikke den lave prisen på ønsket dato. Der og da bråbestemte jeg meg for en Oslotur.
Det er imidlertid én stor hake for en bilavhengig provinsinnbygger å besøke Oslo sentrum. Nemlig parkeringsplasser. Vi som er vant til å betale høyst ti kroner timen, føler oss direkte ranet når man blir avkrevd for 28 kroner halvtimen. I gaten rett utenfor Thon Hotel Slottsparken var det akkurat én ledig parkeringsplass. Den så ut til å være kommunal, siden en grådig parkeringsautomat blinket i stål på andre siden av gaten.
Inne i resepsjonen, som for anledningen var innredet for å tekkes barnefamilier og til forveksling lignet en barneparkering, stilte jeg meg opp ved den fargerike plaststigen som skulle hjelpe de minste å rekke opp til resepsjonsdisken. (Når begynte unger å sjekke inn familien sin på hotell?). Jeg forhørte jeg meg om stedets parkeringsbestemmelser, og den særdeles hyggelige resepsjonisten (han var vel glad for omsider å kunne snakke med et voksent menneske?) kunne informere meg om at gateparkeringen kostet penger bare mellom 09 og 17.
Ute igjen matet jeg maskinen med det den krevde frem til neste morgen. Og det var ikke lite. Jeg gruet meg allerede for å stå opp grytidlig neste morgen bare for å måtte betale enda mer.
Oppe i sjiraffetasjen (jada, etasjenummerne i heisen var jo selvsagt byttet ut med bilder av ”morsomme” dyr) låste jeg meg inn i det som skulle være hjemmet mitt det neste døgnet. Irritasjonen over veslevoksne unger og grådige parkeringsautomater forsvant som dugg for solen da jeg oppdaget at rommet hadde fasiliteter langt utover et gjennomsnittlig Oslo-krypinn.
Selv om kjøkkenkroken ikke var utstyrt med kjeler og stekepanne, inneholdt det det aller viktigste - rødvinsglass og kjøleskap. I hovedrommet var det, foruten en romslig seng, både spiseplass, peis(!) og utgang til balkong. Balkong er faktisk en underdrivelse. Og med ettermiddagssol og utsikt til både Barcode og Ekebergrestauranten, var det bare å invitere noen Oslo-venner til terrasse-party.
Da jeg våknet neste dag så jeg fort at jeg var for sen til å rekke å komme parkeringsvaktene i forkjøpet. På vei til frokost tok jeg en titt ut på gaten, og joda, ganske riktig - en knallgul stripe var festet til vindusviskere. Ja ja, tenkte jeg. Et SÅ flott rom og en SÅ hyggelig kveld med gamle og nye venner er jo verdt et ekstra parkeringspåslag. Jeg lot derfor parkeringsautomaten stå i fred og gikk inn for å nyte en langdryg frokost uten å stresse med klokka.
På vei til å sjekke ut la jeg merke til den store (og gratis for gjestene) Nespressomaskinen i resepsjonen. Siden jeg per definisjon fortsatt var gjest, rigget jeg til en femdobbel espresso som skulle hjelpe til å kurere en sen kveld og lite søvn.
Etter å ha plassert den gigantiske espressokoppen, bagen og meg selv i bilen, stålsatte jeg meg før jeg brettet ut den gule lange plaststrimmelen. Jeg smilte bredt og visste da at gateparkering på kommunal grunn er langt billigere enn ordinær parkering i private parkeringshus.
Kultfaktor: 7/10
Begrunnelse: Å bo på flott hotell til under halv pris, har i seg selv høy kultfaktor. Å føle at man har tjent penger når man har fått parkeringsbot, topper opplevelsen ytterligere.