Tags:
I den middels kjedelige sørlandsbyen Skien er det vanligvis ganske folketomt. Innbyggerne der liker seg best på kjøpsentrene, og spiser gjerne mat på familierestauranter og andre kjedekonsepter når de skal spise ute. Men det er resten av året.
Den siste helgen i august skjer det noe med skiensfolket. Da stikker de ut for å spise i lunsjen. De tar med både kjernefamilien og svigermor, og legger middagen til bysentrum. De smiler selv om de står i kø. De setter seg ned sammen med vilt fremmede mennesker. Og de snakker om mat. Alle snakker om mat. Enten om den maten de er i ferd med å spise, om noe de smakte på lenger opp i gaten eller hva de har tenkt å spise ganske snart.
Mersmak er det største matevenementet mellom Oslo og Stavanger. I år arrangeres det for sjette gang og denne helgen er det 120 forskjellige utstillere. De aller fleste av dem tilbyr oss noe å spise.
Men trenger ikke være et mattegeni for å forstå at det ikke er mulig å smake på alt. Selv ikke om man tilbringer hele sin våkne tid der i de to dagene festivalen pågår. Det har nemlig jeg erfart.
Men hvordan velge mellom alle godsakene? For at du ikke skal gå på en smell og bruke tid og penger på feil stand, kan det hende du vil ha nytte av de erfaringene jeg har gjort på festivalens første dag.
Fra tidligere år har jeg hatt god erfaring fra standen til Madam Blom. Eller Høyer som vi sier her i distriktet. De har også i år rigget til en skikkelig restaurant på torget. Med lysekroner, tøyduker, levende blomster og så flott plastservise og bestikk at man tror det er ekte helt til man berører det. Da jeg ankom sentrum ved 12-tiden var det akkurat ett ledig bord der, så jeg benyttet sjansen og kjørte på med hele mini-menyen til 120 kroner. Det burde jeg ikke gjort.
Eple- og fennikelsuppen med røkelaks og vaktelegg var nesten kald da den ankom bordet. Smaken var ubestemmelig men tam, så jeg prøvde å redde den med jozosalt og dødt pepper uten at det hjalp nevneverdig. Hovedretten var hjort og indrefilet av okse med en type rotpuré og for øvrig ganske anonyme grønnsaksbiter. Det svært så gjennomstekte kjøttet kunne ha reddet seg ørlite inn ved hjelp av en ekstremt god og konsentrert saus. Men dessverre smakte det heller lite av den lunkne sausen også. Desserten bestående av solbærmousse på nøttebunn var imidlertid svært så smakfull, med en fin balanse mellom syren fra bærene og sødmen fra nøttebunnen. Men herregud - kunne de ikke ha droppet det fjollete myntebladet fra åttitallet?
For nesten halve prisen får man tre ganger så god mat i teltet til Jacob & Gabriel. En av Telemarks desidert beste spisesteder. Og for bare 30 kroner per rett fant i hvert fall jeg plass til både en vitello tonnato og en creme brulée. Selv etter å ha spist, vandret, spist, pratet og spist meg rundt i byen i flere timer.
Mathuset Skien overrasket stort på sin stand. Jeg har alltid trodd dette konseptet dreide seg om kjedelig overtidsmat, koldtbord og litt tapas til selskaper, men der tok jeg grundig feil. Oksefileten var perfekt stekt, og både aiolien, olivenen og biten med foccachia gikk ned på høykant, selv om jeg var langt fra sulten.
Bodene med sveler og is fra Telemarkskua bør man få med seg om man har plass helt til slutt. Man skal passe seg vel for ikke å fylle opp plassen med bakverk og frityrmat mat når det er så utrolig mye snadder å smake på.
Før du vurderer å putte i deg et eller flere av alle grillspydene som blir tilbudt overalt, bør du prøve maten som serveres i tilknytning til Skien Hageselskap. For bare tjue kroner får du nesten en full porsjon indisk eller afghansk vegetarrett med masse god og spennende smak som toppes med friske urter. Nydelig var det!
I avdelingen for utenlandske foreninger ble det denne gang den eritreiske jeg viet mest oppmerksomhet til. Der fikk jeg servert den tradisjonelle drikken Mess i noe som så ut som en liten blomstervase. Drikken er basert på honning, appelsinjuice og safran, og serveres alltid til høytider og spesielle anledninger. Men den drikkes gjerne også til middag, selv om den inneholder litt alkohol. Bør prøves, om ikke for smaken spesielt, så for å ha prøvd.
Videre smakte jeg noe de kalte Injera, som er en type pannekake bakt med bakepulver og sodavann. Resultatet blir en veldig luftig og saftig pannekake som egner seg til å pakke rundt det som ble servert av fyll. I Eritrea brukes pannekaken i stedet for ris og poteter fikk jeg vite av de eritreiske foreningsmedlemmene jeg delte bord med.
Det aller beste på denne matstasjonen var kaffen. Eritreisk kaffe er visstnok en hel seremoni og jeg måtte vente en hel liten evighet før damen som satt på huk med kaffeutstyret var klar til å servere.
I Eritrea ristes de grønne kaffebønnene først i en liten kjele. Når de er passe brent kvernes bønnene møysommelig og helles deretter over på en spesiell leirkrukke. Kaffen skal koke opp tre ganger og helles deretter med stor avstand ned i alle de små koppene på brettet.
Jeg er glad i espresso - og da gjerne med litt sukker i, så jeg takket derfor ja da kaffedamen spurte om jeg ville ha den søtet. Og for en kaffe. Den beste jeg har smakt så langt i livet. Det blir garantert en tur tilbake dit i morgen, etter å besøkt de nå nøye utvalgte stedene som jeg ikke rakk i dag.
Kultfaktor på hele festivalen sett under ett: 7/10