Skrekk og gru

Vi var fremme i Riga rundt halv ni på kvelden lokal tid. Hotellet var forhåndsbestilt for å sikre en god seng i nærheten av togstasjonen, som vi hadde planlagt å reise videre fra neste dag. Målet var altså bare et kjapt måltid og rett i seng. 

Da jeg bestilte rommet ble jeg oppmerksom på at jeg det lå under kategorien "small doubleroom". Jeg tenkte ikke dette skulle spille noen rolle, siden vi skulle oppholde oss der noe større. Skuffelsen ble likevel stor da vi låste oss inn på rommet i toppetasjen. Det var omtrent 150 varme grader der inne. Okei - det var jo ikke det, men om jeg sier rundt 45 overdriver jeg ikke. 

– Her er det bare å få satt opp et vindu, sa jeg til reisefølget. Men hvor i helvete var det vinduet? Langt oppe på veggen hang en stusselig gardin, og bak denne fant jeg et lite vindu. 

Det gikk an å få åpnet vinduet en liten sprekk. Akkurat nok til å merke at luften ute var en tanke friskere enn den vi var tvunget til å trekke ned i lungene. Bordviften, som for anledningen var plassert på rommets eneste pinnestol for å rekke bort til den ene stikkontakten, var det ikke mye hjelp i. Den flyttet bare den eksisterende luften fra den ene siden til den andre. 

På badet fant vi forklaringen på den uutholdelige temperaturen. Rommet var selvsagt ikke utstyrt med noen aircondition, men oppvarmet håndkleholder hadde det. Oppvarmet håndkleholder uten av-knapp. 

Vi skalket baderomsdøren og tok en rask rådslaging om hvem som måtte få plassen inntil veggen. Ja, for sengen, som forøvrig rakk meg til midt på leggen, var av de aller minste dobbeltsengene man med nød og neppe kan kalle en dobbeltseng. For å få plass i det mikroskopiske rommet var den nødt til å stå inntil veggen. 

Siden vi verken var et par på kjærlighetstur, eller hadde behov for å ligge tett omslynget, ble vi begge rimelig lang i maska da vi oppdaget at sengen bare hadde én dyne. Eller dynetrekk, for å være mer presis.

Telefonen på skrivebordet var heldigvis intakt, slik at jeg straks kunne ringe resepsjonen å be om et ekstra dynetrekk. Den hyggelige damen lovte å komme med et så fort som mulig. Ikke lenge etter banket det på døren. Inn kom den berusede mannen som tidligere hadde hengt nede i resepsjonen med et siklende blikk. I det han passerte meg i den trange gangen, klappet han meg kjærlig på ryggen. 

Svetten hadde sluttet å piple i panna. Nå rant det nedover tinningen. Jeg fikk geleidet mannen ut med et anstrengt smil og låst døren. 

Etter en våkenatt på det som må være Latvias dårligste seng, kunne resten av uken bare bli bedre...

Kultfaktor: 2/10 (Karakteren er basert på at det tross alt var varmt vann i dusjen og at taket ikke lakk.)

https://www.hotelirina.lv/en/home-page.htm